Use LEFT and RIGHT arrow keys to navigate between flashcards;
Use UP and DOWN arrow keys to flip the card;
H to show hint;
A reads text to speech;
36 Cards in this Set
- Front
- Back
|
Genealogi |
slektsforskning, læren om de enkelte slekters opprinnelse og sammenheng.
Skapelsesmytene går iblant over i genealogier, slektskapsrekker. Ofte er hensikten å legitimere kongehuset gjennom å vise avstamning fra noe høyere. |
|
|
Teleologi |
Historien fører fram til eller har et "telos", et mål
Teologi er ideen om at naturprosesser styres ut fra på forhånd gitte formål og hensikter og ikke forutgående saker.
Formålsmessig forklaringsprinsipp
i vestlig historiefilosofi, både i religiøs og verdslig art, har de fleste tenkt på historien som lineær, som en rettlinjet utvikling fra et sted til et annet. Hyppig har tanken om framskritt forekommet- at menneskeheten går framover mot et mål. |
|
|
Krøniker |
Historien som historikk, som en berettende kronologisk framstilling av et hendingsforløp eller iallefall en registrering a hendinger som kommer etter hverandre i tid.
særlig populær i middelalderen. Strekker seg ca fra Herodot(485-425f.k)- (perserkrigene) til Voltaire på 1700-tallet, noen ville kanskje si før opplysningstida.
1. Framstillingen er kronologisk, en kjede av historier ordnet i tidsrekkefølge- dette skiller krøniken fra myten. Krøniker burde skilles fra Annaler som registrerer ulike enkelthendinger etter hverandre, mens krønikere har et sentralt tema. 2. Er berettende, beskrivende, og ikke forklarende. Data uten årsakssamennheng. 3. Når forklaringene forekommer er de ikke sjelden av religiøs art. Gud eller gudene forutsettes og direkte gripe inn i samfunnslivet. 4. Det religiøse henger sammen med at krøniken ofte ble skrevet med et formål- de var belærende eller moraliserende og legitimerende. 5. Annalistenes forhold til kildene var ukritisk. Stortsett godtok de ha som sto uten motforestillinger. 1300-1400 tallet oppstod det en filosofisk tekstkritikk. |
|
|
Historisme |
Opplysningstidens historieskriving ble oppløst av en ny måte å skrive på som innvarsler etableringen av historie som fag (profesjonell vitenskap). Det første historiske instituttet kom i Gøttingen i 1757 i opplysningstida. i 1814 ble historie skolefag i Tysklan der den nye retningen oppstod- den tyske historiske skole, historismen. Historiesynet var påvirket av romantikken.
Generell betegnelse på det syn at all utvikling og alle institusjoner i samfunnet er et produkt av historisk gitte betingelser, og kjennskap til disse betigelsene er tilstrekkelig eller nødvendig for å forklare samfunnet. Historisme er ofte forbundet med historisk relativisme.
Historien var ikke gjentakelse av allmen lov, men besto av engangshendinger- det fantes ingen allmen lov- anti universalister.
Oppgaven ble å rekonstruere helheten og hvordan det virkelig var i epokene og de måtte bli forstått på egene premisser. Historikerne skulle ikke legge sitt syn og verdimål på fortia, men være upartisk. rekonstruksjonen måtte skje ved en objektiv vitenskapelig metode.
Historismen systematiserte og videreførte lærdommen fra teksttolkningen og diplomatikken fram til en vitenskapelig vurdering av kildene.
iløpet av 1800-tallet ble historiefaget profesjonalisert. Proveniensprinsippet- arkivet skulle bevares i den orden, med aktene i den rekkefølgen, som det hadde da det ble mottatt.
|
|
|
Historiografi |
Utforskning og framstilling av historiefagets historie.
hensikter: 1. de som studerer og produserer historie kan bli bevisst om sin egen identitet, om den tradisjonen de står innafor som fagmennesker 2. Gjennom studier av tidligere arbeider kan en se hvor de har kommet kort. formålet er å få større selvinnsikt ved å se hvordan tidligere generasjoner er formet av skiftende tendenser i faget og samfunnet. Historiografi blir da en kamp om faget innhold, om hva og hvordan det sakl være. |
|
|
Evolusjonisme |
Med evolusjonisme (evolusjon= gradvis utvikling) siktes det til at Ernst Sars( 1835-1917) var påvirket av samfunnstenkere August Comte (1789-1857) og Herbert Spencer (1820-1903). De betonte at utviklingen hang sammen. Endring skjedde i små, suksessive skritt. En fase ledet opp til den neste på en organisk måte. Det var indre vekst i et folk, en nasjon. De ulike momentene, delene, hang i hop med og svarte til behov i helheten. For Sars betydde dette at det fantes en indre sammenheng fra gammelt i et rike som kan kalles Norge. |
|
|
Idealist |
Utviklet i den greske antikken. Sars var idealist. Han tilskrev ideene, f.eks nasjonalitetstanken, stor betydning i den historiske utviklingen, og betonte matrielle forhold mindre. Han var mer opptatt av synteser , store sammenfatninger på et litt abstrakt plan, enn av konkrete enkeltheter. Han fremhevet visse ideer eller verdier framfor andre. Han tok uttrykkelig verdistandpunkter i sine framstillinger |
|
|
Materialist |
Materialistisk syn, en interesse for den samfunnsmessige produksjonen og for sosiale vilkår som utgangspunkt for å forstå andre samfunnsforhold. |
|
|
Empirister (empirisme) |
Erfaringslære, læren om at alle påstander om virkeligheten skal ha sitt grunnlag i erfaringen og at den er vår eneste kunnskapskilde. Motsatte er rasjonalisme der erfaring tenkes utelukkende som sansing.
Empirister prioriterte grundige enkeltundersøkelser framfor de større helhetsteoriene a la Sars.
Fra den tyske historiske skole fra 1800-tallet arvet historikerne en holdning til forskning som en kan kalle "impresjonistisk empirisme". En skulle gå forutsetningsløs, med åpent sinn, til kildene, se hva en fant der, og så rekonstruere hvordan det var før ut i fra hva en fant. Framstillingen var et uttrykk for det inntrykket kildene hadde gjort på historieren.
Man er ikke nødvendigvis empirist, hvis man mener dette. Det avgjørende er dels at en mener å kunne forske fram et bilde fra bunnen av uten noen teoretisk forforståelse, dels at alle slutninger (utenom de logiske) kun må hvile på erfaringsdata, det som empirisk kan iakttas og bevises.
fra delene en gransket kunne en bygge opp helheten, fra empirien utledet en teorier. |
|
|
Kronologi: synkront- diakront |
Framstillingen er kronologisk framskridende, en kjede av historier ordnet i tidsrekkefølge.
Å plassere noe i kronologi er avgjørende fordi kronologi angår kausalitet, fordi tidsrekkefølge er en forutsetning for årsakssammenhenger. Skal noe være en årsak til noe annet, må det komme før eller samtidig med det andre- iallefall etter vanlig oppfatning om hvordan verden henger i hop.
Årstallene og dateringene stiller hendelsene inn i en tidssammenheng. Når vi har rekkefølgen kan vi diskutere årsaksforholdene.
Dateringer av oppsvinget trekker forklaringen mot indre årsaker.
For å forstå hvordan noe har betyding, må en studere situasjonen i samtida- synkront (samtidig). Men ser en bare på det samtidige, hopper en over hvordan noe er blitt til og har utviklet seg over tid. Men om en på den andre siden bare vil forklare et fenomen ut fra forløpet i tid, diakront, står en ovenfor to problemer: for det første kan det være flere begivenhetsrekker som fører fram til den begivenheten en er opptatt av. Dernest er det noen begivenhetsrekker som brytes. Både den tistoriske tradisjonen og den sosiale funksjonen må tas med hvis en skal gi gode forklaringer. Vi trenger å se sammenhenger både på langs og på tvers |
|
|
Myte |
Beretning om guder. religionshistorisk forskning går oftest ut på at myter er uttrykk for de enkelte kulturers oppfatning av verden og menneskelige plass i verden. Myter er mer enn bare fortellinger om hvordan gudene har forholdt seg til hverandre og mennesker, de formidler oppfatninger om selve grunnlaget for all tilværelse. Derfor er myter som beretter om hvordan verden ble til de viktigste og mest typiske- skapelsesmyter.
et slags tilløp til historieskriving oppstod med skapelsesmyter. Stundom føres skapelsesmytene over i genealogier. |
|
|
Fakta |
Tallene på potensielle historiske fakta er nesten ubegrenset. Å si at vi er ute etter fakta er ikke nok. De blir strengt tatt først fakta ut fra en problemstilling som hviler enten på en bevisst eller ubevisst teori. I mengden av mulige opplysninger, mulige kilder, ulike aspekter en kan legge på en sak, må en ha en teori som kan begrunne hvor en skal lete hen. |
|
|
Hybrid disiplin |
Kombinerer de tekniske og analytiske prosedyrer av en vitenskap med fantasifulle og stilistiske kvaliteter av en kunst. |
|
|
Paleografi |
Tolkning av gammel bokstavskrift, hvordan fortidens skriftarter har utviklet seg og kan forstås. Uten paleografiske kunnskaper kunne en knapt ha begynt å arbeide med norsk historie før 1870: om lag da slo dagens skrifttyper ut den gotiske håndskriften. |
|
|
Diplomatikk |
Angår eldre dokumenters fortolkning og ektehet. |
|
|
Numismatikk |
Numismatikerne er eksperter på gamle mynter |
|
|
Heraldikk |
Heraldikerne tålker våpenskold og emblemer |
|
|
Proveniensprinsippet |
Arkivet skulle bevares i den orden, med aktene i den rekkefølgen, som det hadde vært da det ble mottatt. |
|
|
Filologi |
Vitenskapen om et folks språk og litteratur. Språkstudier i egentlig forstand, lingvistikken, er en av de flere vitenskaper med basis i filologien. |
|
|
Levning |
Levning er alt som er overlevert fra fortida. Historisk undersøkelse består i å anvende levninger av en fortid til å rekonstruere denne fortia. Levningerblir kilder for oss når vi tar dem i bruk for å svare på spørsmål. Levninger kan deles opp etter egenskaper:
Naturspor- naturlige spor som ikke er menneskeskapt, f.eks såkorn i torvlag
Menneskeskapte spor- rester, artefakter dette kan deles opp i ikke- meddelende og meddelende spor. De ikke- meddelende er f.eks redskaper ting som ikke var lagd for å meddele noe spesielt fra opphavsmannen til omverdenen. (vitner i seg selv) De meddelende, eller symbolske kildene ble lagd for å stå for og representere forhold ut over seg selv. De vanligste meddelende kildene er språklige, men kan også være billedlige, tegn, skilt, emblemer og faner. Blandt de meddelende kildene har vi en gruppe som er overveiende normative- de kan være vurderende og angi hva som bør være tilfellet, som en lov. De kan også være programmatiske, altså si hvordan det bør bli i framtiden slik et partiprogram gjør. den andre gruppa meddelende kilder er beskrivende (kognitive eller deskriptive). En spesiell gruppe meddelende språkelige kilder kaller vi performative- dette er kilder som i sin samtid hadde som funksjon at noe ble iverksatt (rettsdokumenter, kontrakter, utnevnelser) |
|
|
Beretning |
Kilde som er meddelende. Den må være beskrivende og ikke normativ (si noe om hvordan det var og ikke hvordan det burde ha vært). Den må være fortidsrettet. En kilde som fyller disse kravene kan f.eks være et brev som beskriver hva noen så, avisreferat, snorresagaen.
Beretning gir oss ofte en kronologi, en oversikt, et hendingsskjelett som det kan være uhyre tungt å arbeide opp bare ved hjelp av levninger fra samtida.
At en kilde brukes som beretning betyr ikke at formen nødvendigvis er berettende, og dessuten berretende kilder er ikke nødvendigvis sanne.
En berettende kilde kan både brukes som levning og som beretning. |
|
|
Førstehåndsskilde, primærkilde |
En førstehåndskilde er en øyevitneskildring. Normalt vil en historiker alltid foretrekke en slik skildring, om den finnes. I allefall vil en foretrekke den kilden som er primær. det vil si ligger nærmest i tid og rom i forhold til det som skjedde blandt de kildene vi har til rådighet. Har vi førstehåndkilden, er dette den primære kilden, og alle andre sekundære. Har vi ikke den, er den neste, nærmeste kilden primærkilden. Snorres kongesagaer er primærkilde til mange historier, men ingen øyenvitneskildring. Det generelle ønsket om primærkilde kan ikke gjøres til et absolutt krav: forskning er en praktisk syssel.
Videre ønsker vi flere kilder, og helst kilder som har motsatt tendens. Dersom to med motsatt utgangspunkt hevder det samme styrkes tilliten til det som fortelles. Vi ønsker også kilder som er uavhengige av hverandre. |
|
|
Annenhåndskilde, sekundærkilde |
Sekundærkilde: noe som bygger på en primærkilde ved at den henviser, eller refererer til den. det historikere skriver om historiske hendelser er f.eks en sekundærkilde.
Annenhåndskilde: En som har fått kunnskap om en hendelse fra andre. |
|
|
Syntese |
strevning etter å skape sammenhenger mellom de forskjellige temaene man forsker på ( f.eks byhistorie)og dette kan kalles en ambisjon om å syntisere. Vi har to begreper om syntese, som svarer til to ulike operasjoner. Det er å sammenfatte noe og å sette sammen noe.
I den første meningen består den syntetiserende operasjonen i å gripe trekk som er omfattende i rom og varig i tid. Vi ønsker med syntesen å gripe en helhet av en annen art, en helhet der vi har gjort et utvalg, der vi har gjort tydelig , reeindyrket og kanskje stilisert visse trekk. Skal en ytre seg om det som er felles for store enheter må en utelate enkeltheter, forskjeller og variasjoner. En syntese tilstreber å si noe om hovedlinjen, om det som er viktigst, i en eller annen mening av ordet. Begrepet om syntese som sammenfatning står i motstrid til det å se historie som en prinsipielt lokal historie både i tid å rom. Det er det motsatte av historie som en mest mulig ideografisk virksomhet. Men denne typen syntetiserende bestrebelser er likevel ikke det samme som generaliseringen. Når en generaliserer søker en å føre mange fenomener inn under samme logiske klasse. Det syntetiserende ligger ikke i omfanget aleine, men også i det vitenskapelige grepet, at en makter å trekke linjer i historien.
Det andre begrepet om syntese, dreier seg ikke om å sammenfatte, men om å sette sammen. Målet er ikke her å få tak i omfattende sammenhenger, men å få tak i komplekse sammenhenger. Vi sikter til det å sette sammen flest mulig eller mange bestanddeler, mange områder, se hvordan de virker sammen, se hvordan de står i forhold til samfunnshelheten. Hvorvidt en her makter å utvikle en syntese avhenger av om en teoretisk og tankemessig klarer å integrere delene. Syntesens ytterste mål er en form for totalhistorie, men omfanget av det en skriver om kan være begrenset- lokalsamfunn eller en bedrift.
En sammenfattende syntese må ta utgångspunkt i hav en syns det er viktig å vite noe om, fordi en vil forstå og/eller fordi en vil skape en mening i de historiske begivenhetene.
Syntesen må respektere den empiriske kunnskapen vi har. |
|
|
Ideografisk vs nomotetisk |
Ideografisk: om vitenskaper som legger hovedvekt på å granske den enkelte begivenhet, person osv. og dens individuelle og særmerkede egenskaper og forutsetninger. For Windelman (1884- 1905) sto historiefaget for en ideografisk tilnærming- som beskriver det særegne, det enkelte. Motstykket var en tilnærming som er nomotetisk (lovoppstillende), naturvitenskapelig og samfunnsvitenskapelig som gransker genrelle, ikke- individuelle, allmengyldige lovmessigheter. Skillet innebar også at en mente at historiefaget ikke kunne anvende en hypotetisk deduktiv metode for å komme fram til kunnskap, man skulle anvende en hermeneutisk tilnærming .
Historiske begivenheter er ifølge Windelband kjennetegnet ved at de er engangsforeteelser som strengt tatt ikke gjentar seg.
|
|
|
Positivisme, hypotetisk- deduktiv metode |
Det positivistiske standpunktet på 1800-tallet sprang ut av en situasjon der naturvitenskapene hadde høyest prestisje. Positivister mente at all vitenskapelig forklaring er årsaksforklaring der en innordner det enkelte tilfellet under allmenne lover som gjelder naturen eller den "den menneskelige natur". At begivenhet a er årsak til virkning b er et eksempel på den almenne loven at b alltid følger etter a. Ut av antakelsen (hypotesen) utleder (deduserer) vi at hvis sola skinner (a) vil en istapp smelte (b), sammenhengen mellom disse egenskapene testes empirisk og systematisk. Kravene til metoden er pålitelig empirisk observasjon, nøyaktige målinger, kontrollert eksperiment og at studieopjektet er et fenomen som lar seg observere og måle. Å anvende denne metoden uavkortet på samfunnet innebærer at en betrakter det som natur, en målbar størrelse som beveger seg etter visse lover. Å forklare et historisk fenomen blir etter dette synet å finne den allmenne loven som tilfellet hører inn under- en bringer fenomenet inn under generelle empiriske lovmessigheter.
Det motsatte standpunktet i metodespørsmålet har vært at naturen og menneskene i samfunnet er så grunnleggende ulike at en ikke kan anvende samme metode for å studere dem. kritikerne av positivitene har vært hermeneutikere. - menneskene kan ikke klassifiseres under allmenne kategorier. - sammensattheten gir mennesket en frihetsgrad som ikke finnes i naturen. Handlingene våre kan ikke forutsis, som naturfenomener. - de menneskelige samfunnene er ulike derfor kan man ikke forklare all menneskelig praksis ut fra allmenne lover - Forskerens egen plassering preger arbeidet, og forskningspraksisen griper inn i samfunnet og skaper forandring - hver situasjon er unik, det tilfeldige og uventede er viktigere enn det forhåndsbestemte. |
|
|
Hermeneutikk |
Oppgaven er ikke å årsaksforklare, men å forstå hva menneskene har gjort. Vi trenger inn i hensikten, målet og motivet hos de handlende og tolke de meningene som ligger bak ytringer og tegn, bak institusjoner og ritualer. Vi prøver å forstå tankegangen- hvordan handlingene ble sett som middel til å nå målet. For Collingwood gjaldt det å forstå klare tanker, og mange har betont at menneskelige handlinger må forstås som rasjonelle, som fornuftig målstyrte, forstås som intensjonelle og styrt av en bevisst hensikt, det finnes en mening i handlingen.
Forstående, gjentenkende eller innlevende virksomhet blir kalt hermeneutikk
Den fortolkende prosessen blir omtalt som en "hermeneutisk sirkel". Den hermeneutiske sirkel betegner at for å forstå noe som har mening ( en tekst, historie, bilde, handling) må vi alltid i fortolkningen av enkeltenhetene gå ut fra en viss forhåndforståelse av helheten som detaljene hører hjemme i. En tolker matrialet gjennm de begynnerspørsmålene, startkategoriene, ideene eller anelsene en har. Men så kan en under arbeidet oppdage nye anntakelser, kategorier og fenomener som en ikke visste om i utgangspunktet. Gjennom en sirkelbevegelse, eller spiralbevegelse vinner tolkningen i dybde å innsikt. Styrken i denne tilnærmingen er at en tar de historiske personene på alvor som subjekter- som tenkende og handlende mennesker. Kritikk: - avvisning av at mennesket har en kroppslig side - de utilsiktede virkningene av handlinger, de sosiale strukturene som gir en retning til handlingene og naturforholdenes betydning i menneskelivet avvises. - ikke alle handlinger var rasjonelle, og rasjonalitete var ikke det samme til alle tider. - hvorfor og hvordan ble bevisstheten deres formet på denne måten. - gjentenkning og innvending har ikke noen klar målestokk som kan vise at en er på riktig spor. |
|
|
Modell |
Modell: forenkling, en stilisert, eller idealisert fremstilling av et fenomen eller et objekt. i modellen er noen viktige trekk isolert og fremhevet mens de øvrige egenskapene er utelatt. Det er en påstand om en mulig innbyrdes sammenheng mellom fenomener: den angir hvordan noe kan tenkes å ha vært. Modellen er gjerne en forenklet versjon av fenomenet. Modellen er altså et hjelpeapparat, et skritt på veien mot resultatet, men er ingen påstand om hvordan noe faktisk var. Modellen er ikke en teori som anses å være gyldig, men det vi kaller et heuristisk verktøy.
Vi skjelner mellom to ulike teoretiske modeller (begrepsmessige modeller): formelle modeller og forklaringsmodeller |
|
|
Hypotese |
Aktiv antakelse om at noe er på en viss måte. Hypotesen er et skritt på veien mot resultat, som en modell, men hypotesen er mer forpliktende enn modellen. Mens modellen angir tenkelige, mulige sammenhenger stiller vi opp hypotesen for å undersøke om det faktisk var slik. |
|
|
Teori |
Teori er noe usikkert, mens fakta er sikkert. En historisk teori er en helhetsoppfatning, der vi uttrykkelig sier noe om sammenhengen mellom delene i helheten. Videre sikter en teori høyere enn til at noe hender- den angir også hvorfor noe hender, forklarer hendingen. Den må dessuten kunne redegjøre for kunnskapens grunnlag, for kildenes karakter og plassering i den helheten vi prøver å framstille. Endelig er en historisk teori en oppfatning forskere bringer til undersøkelsen som ikke ligger innebygd i de levningene av fortiden som brukes som kilder.
En teori er en hypotese som har slått til, en -inntil videre- bekreftet sammenheng, den beste kunnskapen vi for fortiden har om fenomenet.
|
|
|
Idealtype |
Begrepet stammer fra Max Weber Er en reindyrket form, en stilisert framstilling av et historisk fenomen. Ved å konstruere typen så rein som mulig prøver en å få fram det vesentlige i det fenomenet en beskriver. Idealtypen har i seg selv ingen reell eksistens. og den behøver i enkeltheten ikke å motsvare noe konkret enkeltfenomen. Men den viser en mulig form av et fenomen, viser noe som er objektivt mulig.
hvordan konstruere idealtyper ifølge Weber? En henter trekk fra ulike enkelttilfeller og fører dem sammen under en type- en reindyrker det en oppfatter som de vesentlige trekkene ved typen. |
|
|
Objektivitet |
At en framstilling er objektiv, kan bety at den er saklig (sanne, relevante og uavhengige påstander som er bevisbar), at den ikke er misvisende (alle relevante momenter med i framstillingen), at den er upartisk (ikke favorisere eller tjene visse parter i en interessekonflikt) og at den er verdifri (ikke inneholder vurderinger av rett og galt)
Mulig for et historisk arbeid å være objektiv i alle disse meningene? vanskelig: Hver generasjon vitenskapsfolk er preget av visse grunnleggende forestillinger i samfunnet som skifter. Troene og skikkene underminerer tanken om at gruppe enighet er en fullstendig løsning på problemet i objektivitet. løsning på dette intersubjektivitet? forskningsresultat må anses som gyldig dersom andre forskere går igjennom det samme kildematerialet og kommer fram til samme konklusjon.
|
|
|
Problemorientert historie |
Et spesifikt historisk spørsmål er formulert, vanligvis formulert raskt ved at man har lest sekundære kilder fra andre forfattere. De relevante primærkildene er etter dette studert. Disse kildene kan ha problemer som har blitt eller blir ignorert. Forskeren går så direkte som mulig på kildene til han/hun kan presentere en konklusjon. |
|
|
kvalitativ tilnærming |
Teksttolkning er en kvalitativ tilnærming til forskning. Med kvalitative teknikker søker en å finne ut om noe fantes, hva noe var og betydde. De kvalitative teknikkene går gjerne sammen med en hermeneutisk tilnærming der en søker å tolke mening, og med et intensivt forskningsopplegg der en går forholdsvis dypt ned i noen eksempler. Kvalitative og kvantitative tilnærminger kan kombineres, det er faktisk det normale i en vanlig historisk undersøkelse. |
|
|
Kvantitativ tilnærming |
Kvantifisering er en måte å sammenfatte data på. Kvantitativ betyr mengde, antall. Mens kvalitet angår forskjell mellom geit og sau angir kvantiteten hvor mange der er av hvert slag.
Mange spørsmål kan besvares ved at vi håndterer store mengder data, særlig langtidstendenser og grunnleggende strukturer i et samfunn. Ved å tallfeste kan vi ordne store mengder informasjon i enklere uttrykk. Når datamengdene blir store kan vi ikke gripe dem uten å sammenfatte. Kvantifisering er da en forutsetning for forståelse.
Å kvantifisere er å fastsette omfanget eller utbredelsen av et fenomen mer presist. når fenomener er fastsatt mer presist kan de sammenliknes. og gjennom presisjon om sammenlikning kan man lete etter statistisk sammenfall mellom ulike fenomener.
|
|
|
Årsaksforklaringer, kausalforklaringer |
I årsaksforklaringer ligger det at et fenomen er en virkning av noe annet. Det henger sammen med et syn på forskningsmetode som en hypotetisk deduktiv framgangsmåte. Årsak nyttes for det første om det forholdet at noe følger etter noe annet. men å finne statistisk samvariasjon eller korrelasjon er noe annet enn å vise en årsak, det kan aldri alene positivt vise eller forklare noe. Det andre fenomenet om årsak er dersom det ene fenomenet ikke hadde funnes, ville heller ikke det andre ha forekommet. Uten A, ingen B- A er en nødvendig betingelse for B. For å finne ut hva en faktor kan ha betydd som årsak ser vi for oss en situasjon uten denne faktoren og prøve å bedømme hva det ville ha betydd at den ikke var der. |
